Uten din kreative stemme kan verden kanskje ikke reddes.

Overlater vi de viktigste spørsmålene til eksperter og politikere vil for få tenke helhetlig. Kan vårt samfunns overforbruk best erstattes ved å gjøre det virkelig bærekraftige alternativet langt mer attraktivt og meningsfullt ? Så vi ikke føler at vi gir bort goder, men heller erstatter en livsstil med en mye bedre, som samtidig er bærekraftig for hele verden ; At vi tør planlegge framtiden uten at det oppleves som en senkning av levestandard, men som økt livskvalitet. La oss istedenfor store dyre ytre reformer heller gå rett på innhold? Kan utdannelse være noe helt annet enn nå,drevet fram av alle typer lærere (og elever) ved å gi dem større frihet til å bruke sine beste sider? Stimulere kreativitet, nytenkning, skaperglede. All læring skjer inne i hvert menneske, det kan alltid være gøy å lære, selve skolene er alltid egentlig i oss, den virkelige læreren er også oss selv. Kan infrastrukturen som finnes allerede brukes, men helt nytt? Tørre å la bevissthetens lys skinne nye steder. Oppmuntret alle i samfunnet til å mene noe også om helheten, selv om vi ikke vet alt på ekspertplan. Om å se hele mennesket, hele verden og framtiden som EN medskapende bevegelse. Et forsøk på å tenke helhetlig og finne så meningsmettede strategier og veier at prosessen kan bære både økt livskvalitet og bærekraftig utvikling. Dette kan vi få til ved å erstatte urettferdig ressursfordeling og overforbruk med mye mer givende levemåter hvor skaperglede blir valutaen man opplever livet sitt gjennom. Det letes seriøst etter en teori for alt,for forståelsen av alle naturlover og prosesser, noe som kan bringe enhet mellom kvantefysikkens lover og krefter og de som gjelder i stor målestokk. Som solist, komponist, professor, orkesterleder,improvisatør og nå endelig debattant, leter jeg i mitt eget liv etter hva som er felles i alle disse områdene og om det finnes bedre teorier, hypoteser, utprøvinger og virkeliggjøringer innen det feltet jeg har størst innflytelse. Det feltet jeg har størst innflytelse er ikke musikklivet men derimot min egen bevissthet og gjennom den måter jeg kan engasjere min egen skapertrang og skaperglede. Aller lykkeligst er jeg når jeg kan oppnå ekte "medskaping", da føler jeg meg som en del av en viktig helhet og ikke lenger alene. For meg definerer jeg medskaping i videste forstand og det er altså ingen motsetning mellom å lære og å skape i sine aller beste manifestasjoner. Ved den høyeste temperatur blir de til samme kraft. Prismen jeg bruker for å se disse store tankene er i den kreative skapertrangen/gleden som jeg tenker egentlig bør være en naturlig del av alt. Dette er et forsøk på å forstå og se utover på samme tid. Jeg tror de symptomene som viser seg i musikklivet tyder på en bakenforliggende årsak som finnes i hele samfunnet. Mitt mål er skape større frihet og meningsfullhet innen mitt felt ved å se på bakenforliggende årsaker og ikke fortape meg kun i symptomutbedring. Det har ledet meg videre til ordet "medskaping" som et gunstigere alternativ til all læring,forståelse,utøvelse,kreering og utvikling. Siden jeg både improviserer musikk,komponerer,spiller andre komponister,underviser og leder orkestre ser jeg fra mange ulike perspektiv. Tankegods som tidligere hadde makt over meg (ved at jeg aktivt eller passivt trodde på det,) møter med disse så forskjellige situasjonene noe som gjør at jeg lettere kan overveie på nytt. Så jeg leter etter hva som er gunstigste fellespunkter eller innfallsvinkler i disse prosessene og ser nå også ut mot hele samfunnet og hele verden og framtiden for å se hva som er underprioritert og om det finnes deler av mine tanker som kan være viktige utenfor kunstfeltene eller egentlig om kunstfeltet er langt videre og kan omfatte hele samfunnet. Livet er en gave som ALLTID kan være meningsfull. Dette utsagnet jeg minner meg selv på hver eneste morgen,kan virke selvsagt, men alt vi lar redusere denne meningsfullheten, bør uansett formål og forkledninger avsløres og transformeres. Vi har EN verden og EN framtid vi uansett bygger sammen. Hvor vi er på vei avhenger alltid av hva vi gjør og hvordan. Alle prosesser vil være mest virkningsfulle og bærekraftige hvis de også oppleves meningsfulle av de som er med. Jeg trenger altså å minne meg selv på at livet alltid kan være fullt av mening, hver eneste morgen. Jeg minner meg også på at jeg elsker musikk like høyt som noen gang selv om jeg ikke tror på alle delene av "kirken" vi har bygget opp for den. Jeg tror heller ikke på alle deler av "kirken" vi har bygget opp rundt samfunnet og demokratiet vårt, men jeg tror mer enn noen gang på ideene bak demokratiet vårt; Jeg elsker idealene, tankegodset og mulighetene som finnes i det. Vi har bygget opp mange systemer for å hjelpe oss, men de fortsetter ikke alltid å opptre like demokratisk dypt forankrede,de er jo tross alt systemer ment som verktøy for idealer og ikke som verdier i seg selv. Alle systemer, lover, tradisjoner, tolkninger og institusjoner bør evalueres opp mot våre idealer av hver av oss så ofte vi kan. Og hvis regelverk slår ut så det av mange oppleves som urettferdig bør vi finne måter og forbedre "kirken" så vi f.eks slipper å dømme biskop Stålsett og andre utvilsomt gode krefter for at vi skal forsvare selve systemet når det har åpenbare svakheter. Hvis veien blir så lang til forandring at den for mange oppleves som umulig, må vi ta det inn over oss. Møter man akutt urettferdighet er å bli henvist til f.eks valg om 4 år slett ikke godt nok. Hvis mindre grupper som ikke prioriteres møtes med et krav om at et overveldende flertall skal fatte situasjonen deres, er det jo en iboende svakhet at et ureflektert flertall lett passivt kan begå urett de ikke ser rekkevidden av. I all utdannelse er det å stimulere enhver til å finne sin egen stemme, å inspirere til å uttrykke både egne tanker og emosjoner, kanskje den viktigste måten å forbedre demokratiet. Hvis samtidig refleksjon og empatiske tankeganger framelskes vil enda flere gode stemmer kunne nå fram. Flertallet må kunne vite best mulig hva det virkelig bestemmer. Flest mulig bør i all utdannelse gjerne fra barnehagen av, lære å lete,finne,dyrke fram og benytte sitt iboende uttrykksbehov. Tilbake til mitt mer oversiktlige miniunivers som likevel har mange av de samme kaoslover: min kunstnertilværelse og fiolinprofessorstilling. Myten om at man må pine seg gjennom lidelser for å nå fram til sine beste oppnåelser er reduserende hvis man velger å tro på det. I det hele tatt er de mange "sannheter" man aktivt eller passivt tror på,som oftest begrensende i en eller annen grad ; som at man må ha gjort noe i 10.000 timer for å bli virkelig god. Den bygger på undersøkelser om at et stort flertall av de som er virkelig gode har lagt ned minst 10.000 timer i dette. Det den ikke tar hensyn til er at historien har utallige eksempler på vidunderbarn og andre som oppnådde de aller beste resultater langt tidligere , og at de fleste som har gjort noe i 10.000 timer likevel ikke er mestere i hva de gjør. Statistikk kan virke begrensende og villedende. Min erfaring er at de aller fleste som virkelig brenner og kjemper for noe de elsker høyt, hvis de klarer kombinere dette med konstruktivt fokus, og tar hovedansvaret for å opprettholde egen motivasjon,(altså forandre strategier for å gjenfinne det de elsker hvis de mister det av syne),Ja de vil,i stor grad alltid lykkes,faktisk bortimot hver eneste gang forholdene tillater det. Så hvis bare en av en million oppnår det Greta Thunberg får til, bør det legges til at knapt noen forsøker så iherdig. Hvis vi skal få til en forandring som virkelig monner bør personlig engasjement og kunstnerisk kreativitet integreres i all utdannelse. Vi bør introdusere nye verktøy til fag og emner som tradisjonelt blir oppfattet mest via den analytiske delen av intellektet. For å integrere de nødvendige vitenskaper,forskning og fakta på en måte som tillater ønsket forandring må kreative prosesser på banen i alle ledd. Emosjoner er det som best vekker entusiasme til å handle nok og tørre nytenkning. Kreativitet, inspirasjon, konstruktivt fokus,empati,meningsfullhet,menneskeverd,tiltakslyst må sammen med kunnskap, vitenskap og samfunnsplanlegging inngå i symbioser og helhetlige strategier., Jeg tror ikke vi vil lykkes før kunsten gjennom sine beste og viktigste sider blir den nødvendige faktoren i regnestykkene som kan løse krisene i verden . Handlingsplaner, komitemøter og innrapporteringsskjemaer m.m. er nyoppfinnelser som ikke er bedre enn resultatene de kan vise til. Faktabasert kunnskap og vitenskapelige metoder backet av de nåværende politiske systemer og media (anno 2021) alene, vil aldri klare utfordringene vi står over for. Det trengs bedre historiefortellinger med følelsesmessig kraftigere imperativer til å vekke oss nok og til gi oss bedre alternativer til for materielle økonomiske verdisyn. Det er lett å gå seg vill uten et brennende ønske om å forandre ting til det bedre. Men selv med et slikt ønske kan man lett gå seg vill; det trengs fokus, prioriteringer,motivasjon og villighet til å teste gamle "sannheter" med hypoteser som bare kan bli til en bedre virkelighet ved å testes, evalueres og erstatte de gamle sannhetene inntil enda bedre hypoteser overbeviser nok til utprøving. Emosjonelle virkemidler har lenge vært brukt i propaganda og reklame,men nå er tiden inne til å koble dem til etiske og moralske utfordringer og til hvordan vi lærer alt. I alt fra vitenskapelige artikler til nyheter bør historiefortellingen og kunsten inn som det elementet som kan vekke nok engasjement. Gjøres dette med et kompass som tar hensyn til hele mennesket,hele verden og kommende generasjoner,kan nyhetssaker som normalt ikke vekker stor nok interesse for handling plutselig gjøre det.

Handlingslammelsen blant seriøse aktører med gode verdisyn bør ikke overlate disse virkemidlene til konspirasjonsjegere eller populistiske profitører. Alle systemer vi har må alltid forbedres, kontinuerlig måles opp mot hva de oppnår. Tro på selve systemene, regelverkene, lovene og strukturer og institusjoner i seg selv, ikke målt opp mot hvordan de virker på faktisk individplan er livsfarlig og kan muliggjøre bortimot hva som helst, også anarki og det som verre er som motsvar. Ønsket om rettferdighet er grunnleggende, men lik praktisering av regler og lovverk er ofte grovt urettferdig fordi omstendigheter kan være så forskjellige. De fleste er enig i at føydalsamfunnet med en godseier som "eide" landområder og arbeidere var og er grovt urettferdig. Dette samme med slaveplantasjene fra kolonitiden. Men hva med dagens forkledninger av disse? Når vi idag har internasjonale lovverk som muliggjør at vi selv slipper se de som jobber for oss og ikke kaller de slavelignende arbeidsforholdene som opprettholder vår nåværende økonomi for slavearbeid, når vi klarer lukke øynene for den skremmende likheten med tidligere tiders menneskeutnytting ved å gi kun en brøkdel av det vi stjeler tilbake som "nødhjelp" eller andre populære benevnelser, er dette kun egnet til å opprettholde illusjonen av rettferdighet. Lignende i mindre målestokk gjelder også i lokale forhold her hjemme, men det holder ikke navlebeskuende å tro at vi kan høste fra hele verden men kun ha ansvaret for opprydding hjemme. Våre systemer er aldri mer rettferdige enn resultatene , at alle behandles likt er m.a.o alltid urettferdig siden alles forhold er ulike, og virkelig gode systemer må virke for å fange opp og helst forbedre problemene de selv forårsaker; Ikke rettferdiggjøre seg på egne premisser. Men hvordan løse de store urettferdige systemene i verden? Her er det jeg mener den kreative kunsten trengs som en viktig brikke. Det var f.eks kinofilmer som var med å vekke verdensopinionen før Apartheid falt.

Hvis vi konsumerer over evne og hver av oss her trenger mangfoldige menneskers arbeidskraft et annet sted for å opprettholde vårt levevis, bygger det på noe som er uforenlig med både bærekraft og menneskeverd. Det skal rett og slett ikke koste like mye å ta bussen til byen som for å kjøpe en t-skjorte produsert i Bangladesh. Hvis man i vår del av verden kan anskaffe en vare for en times arbeid som koster 20 timers arbeid et annet sted i verden og så tro at å kjøpe klimakvoter løser problemene er man vanligvis blåøyd. Det finnes etter min mening bare en måte vi kan gjøre noe som virkelig monner og det er å erstatte visse materielle goder med bedre verdier ! Jeg ønsker ikke kjøpe meg hverken båt eller hytte fordi min mest verdifulle ressurs er tid som jeg ikke trenger disse ekstra investeringene i materielle ting for å veksle inn til mening. Ville jeg selv være villig til å gå ned i materiell levestandard? Ja, hvis summen av livskvalitet øker ville et slikt bytte være gunstig. Vi må erstatte en dypt urettferdig og overfladisk levesett uten reell bærekraft, med et mer helhetlig liv med bedre livskvalitet som ivaretar hele mennesket og menneskeverdet. Det finnes selvsagt rom for hytter og båt også i et slikt univers, men hvis summen av overforbruket vårt kan erstattes av verdier som kan oppleves enda mer meningsfulle og er av åndelig og sosial art vil bærekraftig utvikling faktisk være mulig. Siden jeg mener verdens utfordringer er uløselige uten relativt store forandringer, tror jeg at en slik faktor trengs i alle regnestykker for at de skal kunne gå opp; opplevbare verdier man kan gro og vokse på som mennesker som ikke er materielt ressurskrevende. Kunst og kultur kan øke livskvalitet samtidig som vi gjør verden mer rettferdig for alle samt slutter å ødelegge forutsetningene for vår sivilisasjon. Jeg tror ikke romerne på slutten av romerriket skjønte at det gikk mot siste vers. Men det er ikke for sent ennå. Den kunstneriske,kreative energi og dets beste verdisyn må inn i nesten alle ligninger hvis de skal kunne gå opp. Man kan ikke erstatte vårt levesett med et mer bærekraftig hvis det ikke også oppleves bedre og mer meningsfullt samtidig. Hvis folk fikk valget mellom Onkel Skrues pengebinge eller et mye rikere opplevd liv med latter, glede, musikk og kultur som i tillegg ikke var fundert på andres tragedier, er vel det fullt mulig ? Donald og trillingene er jo tross heltene for de fleste. Charles Dickens´ Juleeventyr griper mange. Vi bør minne oss på at fortellingen er mer aktuell og mer forkledd enn noensinne. Det syke fattige barnet sitter bare gjemt på en klesfabrikk. Vi har via et intrikat handels- og lovsystem klart å lulle oss til tro at dette ikke er vårt ansvar. Da hjelper det lite å henvise til forbrukermakt i Norge. Forskning, kunnskap, vitenskap og sosiale reformer og politisk vilje har i en årrekke vist seg ute av stand til å takle utfordringene nok. Vi trenger å VIRKELIG skjønne det, altså gjennom opplevde følelser i tillegg til hodet. Her kommer den ypperste kunsten inn som den minst utprøvde men best tenkbare løsning, hvis det er noe som kan kunne påvirke nok til faktisk forandring tror jeg det er umulig uten en dramatisk utvidelse av den beste litteraturen, musikken, filmene,maleriene, fotografiene, dansen, historiefortellende journalistikk som henvender seg til emosjoner og vår samvittighets- og ansvarsfølelse og at gleden ved å skape blir å oppfatte som en menneskerett for alle. I all utdanning bør menneskets uttrykksbehov og uttrykksevne inn som den sentrale del. Passiviserende læring hvor eleven er mottakere ser vi allerede resultatene av. Læring kan alltid være det morsomste og mest givende som finnes, talent for engasjementsspredning og entusiasmeoppbyggingsansvar o.l. bør være hovedkriteriet for alle opptak til alle lærerstudier. Er du et menneske som klarer engasjere og inspirere er det meningsløst å sette et karakterkrav i matematikk som et ufravikelig krav, og samtidig tillate et skolesystem som beviselig ikke inspirerer nok. Vår evaluering etter karakterer satt på dagens måte tar ikke tilstrekkelig hensyn til nettopp engasjement, empati, kreativitet og andre faktorer som kan transformere vårt bilde av læring og utdannelse. "Kunnskapsløftet" er egentlig en innsnevring som virker begrensende, Partiet Høyres klokketro på noen få basisfag og målbare resultater, samt fraværsregler, læringsreformer, eller Arberiderpartiets motsvar om skolemat m.m. ser ingen av dem hele mennesket godt nok. Skolen kan også forbedres kraftig ved å vise lærerne mer tillit. La dem bruke sitt eget engasjement og ikke tre nye ugjennomtenkte reformer som tvangstrøyer over hodene på dem. Nedgraderingen som er tydelig nå; at kultur i stor grad regnes som unødvendig fritidsaktivitet, er egentlig bare blitt litt mer synlig. Raseringen i skoleverket har foregått lenge f.eks innen musikk. Selve tankegangen bak en allmennutdannelse bør være at hvert menneske skal bli oppmuntret,inspirert og i stand til å oppleve og uttrykke hva det vil si å være nettopp dem i samfunnet på flest mulig måter, språklig, kreativt og kunstnerisk ; Føle seg ansvarlig og velgende i eget liv. Kunne se hele hele mennesket og verden og hvordan man kan påvirke. En norsklærer kan gjerne minnes på at Shakespeare skrev sine skuespill uten at det fantes egentlige rettskrivningsnormer,eller kommaregler, eller grammatikk. At motivering og inspirasjon til å uttrykke seg og forstå ikke kommer verken fra grammatikkpugging eller sykelig korrekt oppgaveforståelse. Idag kan du skrive godt og engasjert og likevel strykes ved å misforstå oppgaveteksten. Hvorfor? Man ser et "riktig" og et "galt" der man burde nære selve engasjementet og entusiasmen. Ser man etter feil vil man finne dem og sementere et negativt fokus, ser man etter uttrykksvilje og oppmuntrer denne vil man få helt andre resultater. Norskstiler bør rett og slett ikke "rettes" ! Bare det å se etter feil er et negativt fokus. Man bør lete etter uttrykksvilje og stimulerer den,det vil etterhvert som sideeffekt bære alt det andre mye bedre. La oss framelske de som kan gjøre matematikk og sammfunnsfag morsomt,spre gleden ved all læring. La oss hjelpe elever og lærere ut av passiviserende offerroller, lete etter vinn-vinn situasjoner hvor hele mennesket sees. Det er de beste lærerne jeg hadde jeg husker, og ikke bare hva de lærte på saksnivå, men troen de nøret opp under at det er mulig og nytter. Alle former for mestringsfølelse bærer i seg uvurderlig motivasjon. Føler du deg god på noe smitter det over. Lærere som allerede gjør en god jobb bør ikke tvinges til formelle kompetanseløft,men dette kan gjøres frivillig av de som ønsker. Absolutte krav som karakter 4 i matematikk for kommende barneskolelærere samtidig med at man systematisk bygger ned kunstfagenes betydning er i beste fall et villspor. Men alle kan vel ikke være utøvende og skapende kunstnere? Hvorfor ikke? Overstimulering av den analytiske delen av intellektet på bekostning av den kreative skapertrangen og selve gleden ved å bevege sjelen og selve kroppen truer samfunnet. Kan man danse, og synge og improvisere mens man lærer også akademiske fag? Kan gym kombineres med annen læring? Beethoven og Brahms komponerte best når de gikk tur. Er selve det å sitte stille ved pulter og få beskjed om hva man skal gjøre fra en lærer med å sementere problemene? Hvordan lærte renessansekunstnerne så mye på forskjellige felter på så kort tid ? Kunne man med kortere skolegang være i gang med yrkeslivet som 20-åring og likevel oppnå langt bedre resultater enn i dag? Jeg tror det. Troen på lenger og lenger skoledag, lenger og lenger skolegang og universitetsutdannelser, hvor har det ført oss? Det er overraskende stor andel av de som gjør det virkelig bra som har kort formell utdannelse. Den kreative impuls er kunstnerisk i sitt vesen og en fakkel i menneskehetens historie. I utdanningssystemene er det etter min erfaring rom for en helt utrolig mengde forbedring. Vi trenger heller ikke vente til systemene er forbedret, selv innenfor nåværende systemer kan et overveldende positivt fokus innføres av den enkelte lærer (og student) med umiddelbar virkning, ved å ikke kaste god tid etter dårlig tid. Ikke forsvare det du gjorde igår, bare erstatte det med noe du tror mer på idag. Integritet er "overrated" i dagens samfunn. Når en lærer, kunstner,politiker eller hvem som helst blir spurt : "hvorfor sa du dette i fjor" kan man svare "Nei for en dum ting å si,dette mener jeg da virkelig ikke lenger" La oss ikke fokusere overdrevent på gårsdagens samfunn, la oss se på hva som fungerte aller best, la oss erstatte det som ikke fungerer like godt med friske tanker som evalueres raskt. La oss ikke repetere historien: de samme typer overgrep og urettferdigheter blir stadig forkledd, ord og begrep som markedskrefter, flertallbesluttning, likhet for loven er likevel aldri bedre enn de resultatene de gir helt ned på individplan. De samme mekanismene finnes på forskjellige felter og noe som fungerer godt innen et felt kan forsøkes adapteres til helt andre felter hvis disse trenger en slik forbedring. Ikke for reformens skyld , gjerne uten noen reform. Helst innenfor eksisterende rammer. Faktisk rettferdighet er noe helt annet enn juridisk rettferdighet som aldri kan være bedre enn gjeldende lovverk hvis ikke skjønn inkorporeres. Når menneskeskjebner ødelegges i regelverkenes og lovens navn og systemene ikke passer til formålene de var ment for, finnes bare illusjonen av rettferdighet ved å utøve dem, hvis ikke man samtidig har like stort engasjement og mulighet til å få forandret dem. Rettsvesenet, lovverket og regler er ikke der det virkelig potensiale for forandring skjer, den skjer i all form for utdannelse og læring, fra hjemmene og barnehagene og opp gjennom universitetene og høgskolene og i arbeidslivet og egentlig gjennom hele livet. Vi trenger å stimulere empati, samvittighet, personlig ansvar slik at grådighet, gjerrighet og utnyttelse av andre får mindre spillerom. Vi må stimulere så færrest mulig ønsker å "utnytte" systemene. Systemene bør forbedres så mye som mulig, men utnytting av systemer, selv om foreløpig ikke ulovlig, er likevel umoralsk og galt. På den andre siden, urettferdig anvendelse av gjeldende lovverk uten skjønn som fører til grov urett på individnivå fører til personlige tragedier for mange. Den enkelte offentlige ansatte som ser tydelig urett og kanskje utilsiktede effekter av systemer bør berømmes for å melde manglene oppover. Et visst skjønn kunne kanskje gies, f.eks en tidsbegrensning begge veier ; Et regelverk kan avvikes under forutsetning at det meldes oppover i systemet samtidig,så regelmakere og lovgivere må forholde seg til om avviket skal inn i loven eller om den offentlige ansatte skal få beskjed om å likevel anvende loven uten dette "skjønn",men da vil det moralske ansvar hvile enda tyngre på lovgiver. Systemet kunne f.eks ha 6 måneder på å fremme forslag om regel- eller lovforandring,og seks måneder til å effektuere. Senest ett år etter skal saksbehandlere få beskjed om regel~eller lovavviket nå kan være en lovlig del av systemet ved behov. Eller bedre varianter av lignende tankeganger. Gjerne utarbeidet av jurister med stort samfunnsengasjement. Som det er idag,foretas skjønn i viktige tilfeller av kloke empatiske personer, men de må skjule deres kloke skjønn og systemene mister sjansen til å forbedre seg samt at regelryttere uten tilsvarende mot lar systemet alltid ha rett uansett konsekvensene. Er lovene dårlige nok kan en slik tankegang føre til mye elendighet før lovene rekker bli oppdatert. Livet er verdifullt også fordi det ikke varer evig men gis stadig videre. Enkeltpersoner har i verdenshistorien hatt utrolig påvirkning. Vi må skape gunstige forhold for å ta vare på alle enere i alle felter på en bedre måte og ikke la en misforstått forståelse av fellesskapsbegrepet rettferdiggjøre at gjennomsnittet skal trekke de beste ned til seg. Fellesskapet bør vise solidaritet med både de minst heldige og spydspissene, gi alle like muligheter men belønne og støtte enernes innsats innen alle felter vi så sårt trenger. Folk som bryter janteloven og tør dagdrømme utrolig stort og kreativt. Solidaritet alene løser ikke utfordringene, Spydspisser som viser samfunnsansvar og gode ideer bør fra tidlig skolegang gis maksimalt gode vekstvilkår, Vi trenger ikke at alle rusler rundt i samme retning og sier det samme heller,nytenkning bør premieres innen alle felter. De beste kunstnere, journalister og politikere påvirker alltid emosjonelt. Hvis vi skal klare utfordringene som nå kommer vil prioriteringer også innen selve kunsten og kunstnerutdannelsene være essensielle. Medias og kunstnernes langsiktige tenkning vil være avgjørende. Det er fint å kjempe for alle gode saker man brenner for men hvis disse forsvinner sammen med selve livsgrunnlaget er ikke dette nok. Hvordan skal vi bli tilstrekkelig motiverte for virkelig vanebrytende handling? Hvert eneste menneske er fullstendig unikt i hele evigheten, hver eneste skjøre menneskesjel har sin helt egne sammensetning av drømmer, håp, emosjoner og uttrykksbehov som aldri vil komme i akkurat samme form igjen. Hvis vi hjelper flest mulig med å finne sin egen stemme, utvikler empatisk , engasjerende, entusiastisk læring innen alle felter, også kunsten selv, og strekker en hånd ut på tvers av skillelinjer vil vi kunne få det til. Hvis vi kan uttrykke oss selv og hva det vil si å være mennesker på alle områder, bruke engasjement og medmenneskelighet også innen realfag; gi rom til å utvikle de unike stemmene,da vil alt være i spill og alt bli mulig. Matematikk kan også læres med kjærlighet og samtidig dyrke fortellerstemmene i oss. Vi kan ikke på noen felter nøye oss med å bruke den analytiske delen av intellektet alene og selvsagt aller minst innen kunsten. Den overdrevne innsnevring og begrensningen som alle utdanningssystemene er bakbundet av er det logiske sted å begynne. Vi må stimulere hele mennesket og aldri reduserer livet kun til målbare parametre. Vi er alle historieforteller og har alltid vært det. Alle systemer som reduserer oss og livets gave til statistikk, vitenskap og målbare resultater alene vil mislykkes, uten entusiasmen og engasjementet fra den delen av oss som aldri har latt seg måle, binde eller systematisere. I alle situasjoner som oppleves som meningsløse må hver enkelt stimuleres og oppfordres til frivillig å ta ansvaret for å skape mening og forandring. Dette er altfor viktig til å overlates til politikere og de vanlige samfunnsaktørene alene. De kunne godt,og med de beste intensjoner, komme til å regne helt feil og hive babyen ut med vaskevannet. La din stemme bli hørt overalt,også i høstens valg, men enda viktigere overalt der hjertet ditt kan påvirke. Start det eneste stedet ingen annen enn deg selv kan stoppe deg. Dagdrøm fram en bedre verden og sett deg i bevegelse gjennom,tanker,ord og handling. Kanskje vil det gjennom uforutsigbare sammenhenger være akkurat den lille påvirkningen verden ikke vil klare seg uten. Henning Kraggerud 1. Sept 2021